Lørdag i mars

Å bygge drømmer av det som er.

~ Slik gjør du: Morsfølelse ~

Trenger du å vekke morsfølelsen i deg? Gjør så her:

Kjøp fire kasser med høns en 3 timers kjøretur unna der du bor.
Vær gjerne fra bystrøk og ha liten erfaring med frakt av høns i baksetet.
Sett opp alle vinduene i bilen for god lufting (minusgrader ingen hindring) og ta på deg boblejakke og topplue.
Kjenn morsfølelsen strømme på idet det sier maaaak fra kassene.
Sett på Odd Nordstogas viser og syng av full hals.
Hør hvordan det stilner i baksetet.
Kjenn duften av fjør, strø og lort.
Ta alle bratte svinger i Telemark med omtenksom varsomhet.
Drit i dem som syns du kjører som ei snile.
Kjør som ei snile.
Vær betryggende og si at dere snart er framme.
Syng litt til.
Tegn et hjerte i duggen på innsiden av bilruten (noen av vinduene må igjen etter en stund)
Kjør i grøfta hundre meter fra heimen.
Si at dette var veldig unødvendig.
Bær alle de fire kassene fra grøftebilen, en og en, opp i låven.
Bann og svert og svett.
Tenk litt på at dette er livet.
Slipp hønsefjasene ut i sitt nye hjem.
Få gåsehud (hønsehud?)
Nyt synet.
Sprett opp av sengen neste morgen for å henge sammen hønseflokken din.

Kykkelikyy! - morsfølelsen er våken.

~ Altså ... ~

Har fått meg 32 nye barn med fjør!
- Og sånt tar tid. Jeg kan ikke tegne når jeg driver kosetilvenning, når jeg helst vil sove sammen dem i reiret, og bruke tiden på å lage baaak baaaaak-visesang om deilig ny strø, gul mais og jammi-havre. ;^)

~ Vennlig vanlig hverdag ~

~ Om vegger og ryggrad og sånn det er ~

Frøken Plomme treffer noen grusomme vegger iblant. Vegger av piggete pigger og dobbeltsidig teip. Vegger av rimet stål som tunga har satt seg fast i. Og alt som er helt, blir smadret og klemt, og ryggraden blir til et slapt hoppetau. Det som er fylt blir punktert, det som er tomt renner over, og alt som bærer en viss form for system, legger seg ned på gulvet, flyter ut og griner.

Det er ikke lett å være et sånt menneske som dette. Det er ikke lett å komme seg fra A til B med magen full av skrap som stikker. Det er ikke lett å stå oppreist med hoppetaurygg.

Det er ikke særlig stolt heller. Eller stas, stort eller vakkert. Men tenk, likevel går det. Det gjør det. Og jeg spør: hva redder meg når sånt skjer? Hva redder oss?

Jeg skal svare på det imorgen. Idag er det først:

Det er greit.
Det er greit, det er greit, det er greit. Jeg er sånn. Jeg er sånn av og til. Jeg er sånn midt-på-tryne-inn-i-veggen, og jeg er lykkelig-hare-med-sommergressmage. Jeg er alt på en gang, på samme tid og i samme liv. Og det er greit. Sånn er det bare. Sånn er det bare av og til.

Og sånt som dette hjelper.

Tegne-maraton

Eldste generasjon på garden har reist til Syden i to uker, og Herr Lun og Plommis skal styre buttikken sjøl. En glimrende mulighet til å presse seg selv ytterligere, mens vi teller ned til den bedre halvpart kommer hjem igjen. (For vi savner dem når de ikke er her.)
Så Frøken Plomme arrangere et:
selvpåført tegne-maraton!! - èn tegning hver dag i fjorten dager! Easy-peasy eller??
så ser vi hvordan det går ... ;^)
Klar - ferdig --- JUPP!

~ Hæ-hysj-hører ikke ~

Idag skal jeg lukke ørene.

Tørre å ikke høre etter.

Jeg kryper under

i stedenfor over

og bygger sterkt skjelett

i all hemmelighet

under bordet.

Det er raskt å miste synet av hvor jeg skal

men noe vet jeg dypt inni

og i dag kjennes det ut som at å holde for ørene

holder denne hemmeligheten bedre på plass

inntakt inne

i bare meg.

~ Kapittel 2 ~

Frøken Plomme og Busten lager et nytt kapittel. I forrige kapittel bodde de alene i huset i skogen. De hadde Lykkelønna på jordet, lubne graner langs stiene og stille rom med hverdagslyset fredelig inn gjennom vinduene. Alt tilhørte på en måte bare de to. Tørkesnoren og klesklypene som hang ute i all slags vær, boksen med kjeks i kjøkkenskapet, den mumlete radioen, den store stjernehimmelen de kunne se fra senga om natten, og tiden det tok å gå tur. Busten hadde hemmelige kikkeplasser for musehull i hagen og Frøken Plomme hadde et lidenskapelig forhold til trillebåren og postkassen. Og mer var det på en måte ikke.

Men det er én tid for to, og én tid for fler.
Og et nytt kapittel skrives.

I dette kapittelet har Frøken Plomme, Busten og Herr Lun flyttet til fjells. På Herr Lun sin familiegard i en sørvendt fjellside lever de nå i symbiose med fjøs, fjell, fauna, folk og fe. Førti sauer, snart førti høner, kameldyr fra det sørlige Amerika, tre traktorer, uendelig mye verktøy, godt vann, tørr ved og bratte jorder. Dagene er store nok for lange kaffipauser, og store nok for fjellturer med utsikt og innsikt. Og innimellom kommer Herr Lun sine unger på besøk, og lager nye morsomme mønstre av spagetti, trampolinehopping, våte sokker og puslespill.

Frøken Plomme og Busten prøver omfavne det nye felleskapet med ro. Busten sklir lett inn med to bikkjevenninner, mus i sprekkene på låven, oppdagelsen av hvor godt kraftfôr smaker og med snille bestemor som tar henne med på sparkstøttingtur. Frøken Plomme prøver løse kryssord på lokaldialekta, priser seg takknemlig over igjen å kunne bo i totalt tilgjengelig natur, og angriper ellers alle utfordringer med blyant eller møkkagreip.

'Gode Klode flyttar til fjells' er kapittel 2 i den uvisst hvor lange historia om Livet, Kjærleiken og Alt-som-skjer-midt-i-mellom.

Bli med!