knapper

søndag 21. oktober 2012

~ Alt ~

Kjære Gud.

Har du øyeblikk
hvor alt blir større
enn
størrelsen
på det største
du vet?

Og alt det du vet
er større
enn størrelsen
på det du
forstår?

Har du det sånn av og til?
Jeg har det av og til sånn.

For hvis vi plukker
alt fra hverandre
alt
det
som
alt
består
av
og ser hva vi har da

– hva har vi da?

Hvis vi plukker fra hverandre gamle eiketrær, jordbærsyltetøy, den krøllete huden til mormor, skilpadder, gjenglemte paraplyer, sennep, fjellet under havet, melkekartonger, meitemark, trappetrinn, kakelys, gråstein, den tjukke katta til naboen, alle appelsintrærne i Afrika, bolledeig, damer fra Kina, havregrøt, plastbokser, dinosaurskjelett, rododendronbusker, kysten rundt Svalbard
– til innerste bit av hva det er
er vi alle en bit av hverandre da?
Henger vi sammen?
til og med med deg?

- - -

Likevel blir jeg ikke ordentlig klok på dette. Damer fra Kina og bolledeig og dinosaurskjelett på Naturhistorisk museum ser ut til å være noe ganske annet enn det jeg er! ... Men når alt kommer til alt er jo det en tanke som er større enn størrelsen på det største jeg forstår.

Ikke noe rart jeg ikke skjønner det da.

lørdag 13. oktober 2012

~ Flyttastikk, en årlig øvelse? ~

Jeg har flytta. Jeg har flytta en gang til. Ikke alene heller. Busten og 7 høner har også flytta. Vi sammen. Et 9-hjerters flyttelass med fjær, bart og bein i nesa.

Jeg og Busten bor i et gult hus med cowboyveranda. Hønene bor i en funkisvilla utenfor Det-gule-huset-med-cowboy-veranda. De har syklubb under ripsbusken hver ettermiddag, og hopper inn gjennom stuevinduet mitt når det står åpent. (resultat: høne i sofan)

På den ene siden er jeg oppgitt over at jeg flytter enda en gang. På den andre siden er jeg litt lei meg for at jeg flytter enda en gang. På den tredje siden er jeg glad for at jeg flytter enda en gang, og på den fjerde siden er jeg fornøyd. Jeg prøver å være mest på side tre og fire, siden side en og to gjør vondt, og gjør at jeg verken vil røre spade eller penn, men heller ligge lakenrett på sofan og være borte.

Jeg har satt av ett helt år til landbruksstudier. Det er derfor jeg har flytta, og det er derfor det er så underlig stille på kloden her om dagen. Jeg tilbringer ett helt år på pult, i traktor, i fjøs og i åker. På en skole med ordensregler, og skoleklokke på veggen som ringer med hard R. Det er rart. Også er det fint. På skolen møter jeg kuer og griser og endel traktorolje. Rånebiler med halmball på takgrinda, kunnskap om stripesjuke, potetkreft og hvordan finne størrelsen på et tre. Vi lærer om hvilket år traktoren fikk kløtsjfritt girskifte, om slappe ringmuskler i spenene på kua, om hvor jordprøver skal tas i en frukthage, om sopp på korn, om bunnlinja i regnskapet, om reke-gen, om venteokser i Hedemark og om hvordan få en sau til å sitte.
Jeg går sammen 30 andre landbrukselever i min klasse. De aller fleste er femten år yngre enn meg, og verdensvant på sin måte. Det både inspirerer og av og til frustrerer. Så jeg nyter en schizofren hverdag som 18 år gammel 32 åring! Dessuten har jeg fått meg penal, obligatorisk personlig computer, motorsaghansker og nye vernesko.

Så, det er altså møkkagreipen, fjøslukta og plantevernsboka som har tatt meg med storm den siste tida, og penn er noe jeg bruker mindre enn før. Men ingenting blir borte selvom man bare slutter for en tid. Likevel trenger jeg nok å få kloden min i aktivitet igjen. Aller mest fordi det styrker side tre og fire, og helbreder side en og to.

Herr Lun er fortsatt Herr Lun forresten, inn og ut som en varm kulisse i livet. Og sånn er det bare. Sånn må det kanskje bare være også? Sånn er det hvertfall nå. Han har barn og viktig jobb i byen, og da blir fort tiden noe man ønsker seg til jul. Jeg syns Gud bør ordne opp i en del ting for oss, men i mellomtiden er det en gave å kunne ta én kaffekopp om gangen, er det ikke? Èn sykketur til is-kiosken, én krype opp i sofan, én slenge seg om halsen ... Og vips! - bygger vi en pluss en pluss en...